flimmerormer

I tropene finnes mange fargerike arter flimmerormer på korallrev. Polycladida omfatter mest marine arter, mens Rhabdocoela og Tricladia omfatter arter i sjø, ferskvann og jord.

I Norge er det registrert omtrent 200 arter, og de fleste av dem er fra havområdene. Stripet flimmermark, Prosteceraeus vittatus, blir fem centimeter lang, og kjennetegnes av mørke striper på en gul kropp. Den finnes både langs kysten og i fjordene. Småvokste arter som proseriatene Itaspiella helgolandica og Notocaryoplana arctica er vanlige på marine sandstrender langs hele kysten.

I ferskvann finnes 12 arter i Norge, hvorav de fleste tilhører orden Tricladida, også kalt planarier. Dendrocoelum lacteum, som blir 20 millimeter lang, er vanlig i ferskvann og forurenset vann over hele landet. Den er melkehvit og har en lett synlig, forgreinet tarm. Dugesia gonocephala er en art som er vanlig i ferskvann i Sør-Norge.

Flimmerormene er tallrike og mangfoldige. De fleste artene lever en skjult tilværelse i vann og bunnsediment. Mange lever i havet, men det finnes også en stor diversitet av arter i ferskvann og i fuktig jord. Til tross for at enkelte arter er tilpasset liv på land, for eksempel landplanarier, er de følsomme for uttørring. De fleste flimmerormer er rovdyr som lever av andre små dyr som meitemark, hoppekreps og nematoder. Noen spiser også alger og detritus.

Flimmerormenes bygning ligner andre flatormer, men den frittlevende, ikke-parasittiske, levemåten har gitt flimmerormene noen spesielle bygningstrekk.

Flimmerormenes kroppsform varierer, men er oftest veldig flat, spesielt hos større arter. Mindre arter kan være runde i tverrsnitt, og kroppen kan være mere langstrakt, bladformet eller rund.

De er vanligvis ganske små, 0.5–20 millimeter lange, men mange marine arter er mye større. En relativt velkjent og storvokst art i Norge er stripet flimmermark (Prosteceraeus vittatus) som kan bli fem centimeter lang og lever i fjæresonen langs nesten hele kysten. Den største kjente arten er planarien Rimacephalus arecepta som lever i Baikalsjøen og kan bli flere desimeter lang.

Flimmerormer er vanligvis hermafroditter, det vil si at at begge kjønn utvikles hos samme individ, enten samtidig eller til forskjellig tid. De hannlige kjønnsorganene har komplisert oppbygning og er ofte forherdet. Under paring legger to dyr seg sammen, og penis fra den ene trenger inn i den hunnlige åpningen, eller direkte gjennom huden. Evolusjonære fortrinn ved å være den befruktende parten har gitt opphav til komplekse paringssystemer blant enkelte arter, for eksempel polycladiden Pseudobiceros, hvor individene «fekter» med penisene sine i kamp om å lykkes i å befrukte motstanderen.

Eggene omgis ofte av en beskyttende kapsel når de kommer ut. Disse kapslene kan hos enkelte arter, særlig i ferskvann, danne hvilestadium som kan være inaktive i lang tid før utviklingen går i gang. Hos noen arter klekkes ungene som miniatyrversjoner av de voksne, og vokser bare i størrelse. Hos andre klekkes ungene som larvestadier og går gjennom en metamorfose før de blir voksne.

Flimmerormene er kjent for sin store regenerasjonsevne, og dette gjelder særlig planarier (Tricladida). Hvis en planarie deles i flere biter, kan hvert enkelt stykke vokse ut til en ny orm. Dette er mulig takket være et oppsett av spesielle, pluripotente stamceller kalt neoblaster. I den forbindelse har flimmerormer vært av stor interesse som forskningsobjekt innen regenerativ medisin.

Alle flimmerormer er frittlevende flatormer. Den enkleste måten å definere dem, siden de ikke danner en klade, er å betegne dem som «alle flatormer som ikke er parasittiske».

Den grunnleggende forgreningen i flimmerormenes slektstre er den mellom gruppene Catenulida og Rhabditophora. Nesten alle grupper i disse to kladene regnes uformelt till flimmerormene, som bare ekskluderer den parasittiske gruppen Neodermata (bendelormer, ikter og haptormark). På grunn av flimmerormenes store mangfold og parafyletiske natur, finnes det ikke mange fellestrekk som skiller dem ut. De fleste artene og gruppene som regnes till flimmerormene er småvokste, for eksempel artene i Macrostomorpha, og Proseriata. Det finns også storvokste arter som er mer velkjente, blant for eksempel planariene og Polycladida.

På grunn av flimmerormenes bløte kroppsbygning er de vanligvis ikke å finne som fossiler. De tidligste kroppsfossilene av frittlevende flatormer, muligens tilhørende noen av de nålevende gruppene, stammer fra velbevart mudderbunn fra Trias for omtrent 240 millioner år siden. Sporfossiler som muligens er laget av flatormer har blitt funnet allerede fra ordovicium og devon, og de kan ha skilt seg fra andre dyregrupper allerede under kambrium.

• flatormer

• Artsdatabanken

• Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo (2010).
• Knaust, D. Foraging flatworms and roundworms caught in the act: examples from a Middle Triassic mud flat in Germany. Lethaia 54(4): 495-503. (2021)
• Køie, M. og Kristiansen, A. Havets dyr og planter. 351 sider. NKS Forlaget, Oslo (2000).
• Lokki, J. (red.) Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. 309 sider. (Oversatt til norsk av Lauritz Sømme). Bertmark Norge (2003).
• Pechenik, J. A. Biology of the invertebrates. 7th Edition. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition (2015).
• Totland, G. K. og Steigen, A. L. Dyreriket – en zoolopgisk reise. Universitetsforlaget (2016).